Lervig Northwestern Premium Lager har "Northwestern"-navnet sitt fra det nordvestre USA (Oregon og staten Washington) hvor man dyrker de tre humletypene som er benyttet, Chinook, Amarillo og Citra. Ølet er ufiltrert og upasteurisert for maksimal aroma og smak, og du får det bare fra fat - og bare på Cardinal! Er det rart vi er stolte? Dette ølet utroper vi nemlig, uten forbehold, som Norges beste gyldne lagerøl. Og det er ikke tull engang! Hovedæren for det vellykkede resultatet har Lervigs nye amerikanske brygger, Mike Murphy.
Dypgylden til rav farge på ølet, svakt disig, med moderat hvitt skum.
Vidunderlig aroma av fruktig amerikansk humle, toner av sitrus og tropiske frukter, solbær / solbærblader, hint av honning, med et balansert innslag av pilsnermalt og krystallmalt.
Middels fyldig munnfølelse, ikke for tung. Smaken er forholdsvis "crisp" og tørr, med et distinkt humlepreg gjennom det hele. Og humlesmaken her dreier seg ikke bare om bitterhet (som jo er solid nok, perfekt balansert mot malten) - her er der også toner av sitrus / grapefrukt og furunål / harpiks.
Til stavangerpatriotene sier vi bare: slutt å sutre over nedleggelsen av Tou. Byen har nemlig nå et bryggeri som er i stand til å levere øl helt i norsktoppen!
 

Det  nye og moderne (fra 2002) Yorkshire-bryggeriet Copper Dragon har valgt å hedre den lokale (nå avdøde) cricketlegenden Freddie Trueman med et eget øl, i anledning av at det skal reises en statue av ham. Hans enke har uttrykt stor begeistring for at et ekte Yorkshire-bryggeri hedrer ham med et øl, for mannen var visstnok nesten like glad i øl som i cricket og Yorkshire-naturen. Hadde noe norsk bryggeri gjort noe lignende for en avdød idrettsmann, ville det vel ha blitt ansett som en skam og en skjensel. Akk ja, kulturforskjeller ...  Ulikt mange engelske puber har ikke Cardinal eget cricketlag, men vi hiver oss så gjerne med på feiringen! Stilmessig er det en smakssak om man velger å betrakte dette ølet som en tradisjonell engelsk bitter eller en mer moderne golden ale.
Gylden farge, moderat hvitt skum som etterlater et solid "spor" i glasset.
Moderat søtlig aroma av toffee, drops, noe frukt og "støvet" engelsk humle.
Smaken er som en typisk engelsk bitter - ikke særlig søt, en svak fruktighet, høyst drikkelig - og med en betydelig "tørr" humlebitterhet i avslutningen og ettersmaken.
 

Det lille italienske bryggeriet Pausa Café (som også selger kaffe og kakao) i Fiat-byen Torino har laget et nokså uortodokst pilsnerøl med sin P.I.L.S. Ølet har vært lagret på eikefat i 10 uker, uten at det har noe voldsomt eikepreg i smaken av den grunn. Vinmonopolet lanserte egentlig ølet i julislippet, men trakk det tilbake - sannsynligvis fordi den alkoholstyrken som står på etiketten (4,8%) er litt høyere enn den virkelige, og ølet vil derfor kanskje dukke opp i velassorterte dagligvarebutikker. Det vil tiden vise ...
Gylden farge på ølet. minimalt hvitt skum.
God aroma av tsjekkisk Saaz-humle, med blomsteraktige, fruktige og urteaktige toner.
Minimal kullsyre i glasset (kullsyrenivået kan variere fra flaske til flaske). Smaken er meget søt til å være en pilsner, her er det toner av frukter og urter, med en bra humlebitterhet i avslutningen.
 

Med Saigon Export introduserer vi det første vietnamesiske ølet på Cardinal - ikke uventet er det et lyst lagerøl det dreier seg om, og noe ris har gått med i bryggingen. For holdbarhetens skyld er det også tilsatt litt ascorbinsyre (vitamin C) og papain (papaya proteinase I).
Gylden farge, lavt hvitt skum.
Moderat aroma av mais og ris, slett ikke ubehagelig.
Smaken er forfriskende som et lyst lagerøl skal være, brukbart med humle. Et visst preg av alkohol, til tross for den moderate alkoholstyrken.
På din reise "jorden rundt på 80 øl" (eller noe slikt) må du nok innom Vietnam også ...
 

Inedit betyr sånn løselig "aldri vært gjort før", og det spanske bryggeriet Estrella Damm i Barcelona mener nok også at de aldri har laget et så bra øl som dette før. Den "vanlige" Estrella Damm har vi også, men mange vil nok mene et Inedit er et strå hvassere. Stilmessig er det en hybrid mellom lyst lagerøl og belgisk witbier, og er aromatisert med koriander og appelsinskall som en witbier, visstnok også med litt lakris. Inedit kommer på en elegant stor flaske, og vil garantert appellere til alle som liker lyse og friske øl uten for mye bitterhet.
Lyst halmfarget øl, hvitt skum som går fra digert til moderat.
Moderat hvetepreget og sitrusaktig aroma, med toner av koriander og appelsinskall, også et hint av lakris (kanskje bare fordi jeg vet at det skal være der).
Smaken har et moderat sitruspreg, med moderate toner av koriander. Lakrisen kan knapt skjelnes i smaken. Ølet er lett i kroppen, ikke særlig søtt, med minimal humle. Ettersmaken er derfor ganske kort, men ølet er likevel meget hyggelig og forfriskende å drikke.
 

Da det kompromissløse bryggeriet Nøgne Ø i Grimstad startet opp, var målsettingen klar på at man bare skulle brygge overgjærete øl (ales og stouts), og overlate lagerølmarkedet til andre. Men da Nøgne Ø drev uteserveringen i Gjestehavna i Arendal i fjor sommer, hvor de bare serverte sine egne øl, var der høylydte protester fra Arendalspilsens Venner på at man ikke fikk pils der! Øl fra nabobyen Grimstad holdt ikke for Arendalspatriotene. Dermed kom Nøgne Ø på idéen om at de skulle brygge sin egen velhumlete pils, som kunne serveres side ved side med Arendalspils i Gjestehavna, så folk fikk sammenligne. Dermed ble Nøgne Ø Pils en realitet, men bare på fat. Det meste konsumeres i Gjestehavna, men Cardinal og noen få andre puber har også fått et begrenset antall fat. Tilhengerne av Nøgne Øs overgjærete øl kan imidlertid puste lettet ut: pilsen er mer som et eksperiment å regne, og hovedsatsingen kommer fortsatt til å være overgjæret!
Disig gylden farge på ølet, lavt skum.
Aromaen har moderate toner av pilsnermalt og floral humle.
Kullsyrenivå i glasset som for en "vanlig" pils. Smaken har en distinkt humlebitterhet fra begynnelse til slutt. Lang og bitter ettersmak. Noen vil kanskje si at der ikke er så mye sødme til å balansere bitterheten, men dette er nå først og fremst ment som en tørsteslukkende og nokså "tørr" pils, og bedre enn de fleste av sine mer "industrielle" konkurrenter er den jo.
 

Når det kompromissløse bryggeriet Nøgne Ø i Grimstad feirer sin "batch" (bryggnr.) #500, har de valgt å gjøre det ved å brygge en Imperial India Pale Ale. Vi har fått inn et par fat av den, i tillegg til et begrenset antall flasker. Her kommer de overbeviste "ølhundene" til å sirkle rundt som gribber, så vi garanterer ikke at vår kvote kommer til å vare særlig lenge ...
Uklar mørk brun farge på ølet, høyt og kremfarget til beige skum.
Herlig aroma av humle fra USA og New Zealand (Chinook, Simcoe, Centennial, Pacific Gem og Nelson Sauvin), fruktige og harpiksaktige toner, hint av lynghonning og appelsinmarmelade.
Smaken har selvsagt massevis av humle, men bitterheten er ikke for ekstrem. Furu- og harpiksaktige samt grapefruktaktige toner. En behagelig maltsødme balanserer humlepreget. Den høye alkoholstyrken er merkbar, men egentlig ikke forstyrrende.
Jo, dette er sannelig et verdig jubileumsøl!
 

Verdens eldste bryggeri, Bayerisische Staatsbrauerei Weihenstephan med røtter fra 1050, har med sin Vitus Weizenbock brygget et øl som med sin lyse farge nok er mer moderne i stilen. Det er den suverent lyseste hvetebock jeg har sett, og dermed ganske annerledes i karakteren enn f.eks. Schneider Aventinus. Men godt er det!
Meget lys gul farge, disig, med et digert hvitt skum.
Deilig og søtlig typisk hefeweizen-aroma med toner av modne bananer, kryddernellik og bobletyggegummi.
Smaken er fruktig og ganske søt, men likevel tålig lett i kroppen for sin styrke. Moderate toner av kryddernellik, meget moderat humle.
Godt anvendelig både som forfriskningsøl (kaldt) og "koseøl".
 

Bayerische Staaatsbrauerei Weihenstephan i Freising smykker seg med tittelen "verdens eldste bryggeri", her har det nemlig vært brygget sammenhengende på samme plassen helt siden 1050! Det nærmer altså 1000-årsjubileet nå, og lenge var dette et klosterbryggeri, drevet av benediktinermunker. Så ble det kongelig statlig brygghus, og er i dag et statlig kommersielt foretak, eid av delstaten Bayern, og drevet etter markedsøkonomiske prinsipper. Statlig eierskap i bedrifter er jo ellers ofte et omstridt tema, men den bayerske "nasjonalhelligdommen" Weihenstephan er der ingen som vil røre. Kulturforskjellene tilsier at i Norge har vi Statoil - i Bayern har man et statlig bryggeri! Weihenstephan har i lange tider vært et Mekka hvor andre bryggere har kommet for å lære - i moderne tid skjer dette på skikkelig profesjonelt vis, ved at Wissenschaftszentrum Weihenstephan der Technischen Universität München er lokalisert her med sin bryggerutdannelse, som regnes som verdens beste. Weihenstephan er også kjent for sin enestående hveteøls-gjærstamme (en overgjær), som også benyttes av de fleste av deres konkurrenter. Og selv om det er hveteølet Hefe Weissbier de er mest kjent for, brygger de også gode lagerøl.
Uklar gylden farge på ølet, noe mørkere enn i en del andre hveteøl. Høyt hvitt skum.
Moderat men god aroma av kryddernellik, også toner av banan og sitrus, stiltypisk.
Deilig forfriskende smak, kryddernellik og sitrus, og her er også hint av humlebitterhet (noe som ofte synes å mangle i noen konkurrerende hveteøl). 
Weihenstephaner er ellers ikke dramatisk annerledes enn andre gode hveteøl - det er bare skikkelig vellaget og typeriktig, og setter dermed standarden for en hel bryggeribransje. I mange år var hveteøl nesten ikke utbredt utenfor Bayern, nå har nesten hvert eneste tyske bryggeri med respekt for seg selv minst ett slikt øl i sitt utvalg. Og Weihenstephaner er fortsatt forbildet!
 

Den "vanlige" Schneider Aventinus Weizenbock (som er et uvanlig godt øl!) har vært brygget helt siden 1907, mens Eisbock-varianten kom på markedet først i 2002. Her har Schneider-bryggeriet i Kelheim (Bayern) altså kjølt ned sin Aventinus så langt at det dannes iskrystaller, disse blir så fjernet, og man har igjen et mer konsentrert og alkoholsterkt øl. Hvis dette gjentas inntil det absurde snakker vi om frysedestillering opp til brennevinsstyrke - men med Aventinus Weizen-Eisbock har prosessen imidlertid vært mer varsom. 12% alkohol i en smaksbombe er likevel ganske respektabelt det også! Alle flaskene er nummerert.
Ølet er mørkebrunt og uklart med sedimenter, og helles i glasset med et enormt skum, som imidlertid avtar ganske snart.
Vidunderlig intens aroma av hveteølsgjær, overmodne bananer, brunt sukker, karamell, mørk sirup / karamellsaus, eik, alkohol og krydderier.
Smaken er meget mektig, maltpreget og søt med rikelige innslag av brunt sukker, eik og krydderier, og et formidabelt "trøkk" av alkoholen.
Selv om du kanskje vil foretrekke den vanlige Aventinus til daglig, er denne intense utgaven "reint snob" som du bare MÅ unne deg en mørk vinterkveld, eller nårsomhelst "din søte tann" trenger å tilfredsstilles. Vi vil ikke utelukke at dét kan dreie seg om en litt kjølig sommerkveld også!
 

Tap 7 Unser Original fra Schneider Weisse i Kelheim (Bayern) het tidligere bare Original - hvorfor bryggeriet nå har funnet på at de skal forvanske nesten alle ølnavnene sine vet vi ikke, men dem om det. Innholdet i flaskene er heldigvis det samme, og her dreier det seg altså om bryggeriets klassiske, originale Hefeweizen, som fargemessig er en mellomting mellom mer moderne og helt lyse hveteøl på den ene siden, og Dunkelweizen på den andre siden.
Uklar brunlig farge på ølet, høyt og varig off-white skum.
Deilig hefeweizen-aroma, full av modne bananer og kryddernellik, også toner av andre krydderier, lær og tropiske frukter.
Smaken er frisk og saftig og mildt krydret, noe sitrus, og til og med anstendig humle til å være en hefeweizen.
Et meget bra øl dette her, noe som alle våre hveteøl-fans vil sette pris på!
 

Hveteølet Tap 4 Mein Grünes fra Schneider Weisse het tidligere Wiesen Edel-Weisse, og er brygget av økologiske råvarer. Ølet er således tilpasset alle som kjører en "grønn linje", og vi skal ikke protestere på bryggeriets beskrivelse av ølets "vårfriskhet". Wiesen (eller Wies'n, = enga) er ellers den dag i dag kjælenavnet på Oktoberfestivalen i München, etter enga hvor festivalen opprinnelig ble holdt på 1800-tallet. Schneider Weisse var nemlig gjennom flere år et av de faste bryggeriene under denne festivalen, helt til bryggeriet i München og de fleste av deres vertshus ble bombet flatt under krigen. Det familieeide bryggeriet besluttet i 1945 å forlate München (og dermed også oktoberfestivalen), og i stedet konsentrere sin ekspansjon om byen Kelheim, hvor de allerede hadde ervervet en bryggerieiendom. Der holder de fortsatt til med sin hovedvirksomhet, med en kraftig utbygget produksjonskapasitet. Det er i dag Georg Schneider den sjette som leder virksomheten - der har vært liten tvil om navnevalg og yrkeskarriere for eldste sønn i den familien!
Disig brunlig-gylden farge på ølet, høyt skum, svakt off-white.
Sterk og deilig aroma av modne bananer og kryddernellik.
Myk munnfølelse, men samtidig frisk. Smaken har rimelig tydelig malt til å være en Hefeweizen, med distinkte toner av kryddernellik. Meget moderat humle, som stilen tilsier. Alkoholen er farlig godt skjult.
Et riktig godt hveteøl dette her!
 

Tap 5 Meine Hopfenweisse er et samarbeidsprosjekt mellom hveteølsbryggeriet Schneider Weisse i Kelheim (Bayern) og det allsidige amerikanske Brooklyn Brewery. Det er alkoholsterkt og dermed stilmessig en Weizenbock, men er samtidig lysere og kraftigere humlet enn de fleste andre av slaget.
Dyp gylden til rav farge på ølet, høyt til moderat kremig skum.
Humlepreget søtlig aroma med toner av modne bær.
Smaken har en beydelig maltsødme, med de vanlige hveteølinnslagene som kryddernellik og banan, men er fremfor alt humlepreget, selv om det ikke er fullt så bittert som jeg ventet. Alkoholen er merkbar, så det kan være lurt å nyte Hopfenweisse langsommere enn man gjør med "vanlige" hveteøl.
Dette er et øl som har fått mye ros av ølvenner i mange land (det brygges også i en amerikansk utgave), og vi vet om noen i Stavanger som gleder seg!
 

Fra Weisses Bräuhaus G. Schneider & Sohn (vanligvis omtalt bare som Schneider Weisse) i Kelheim, Bayern, kommer nå hele serien deres med hveteøl (i alle avskygninger) med nye eller redigerte navn, men kvaliteten er den samme gamle. For selv om dette er et stort bryggeri, er de opptatt av å holde en prima kvalitet, som kan opprettholde den eksplosive veksten som tyske hveteøl har hatt i verdensmarkedet de siste 20 år.
Tap 1 Mein Blondes het tidligere Weizen Hell, og som både nytt og gammelt navn forteller, så dreier dette seg om et hveteøl i den lyseste enden av skalaen.
Disig gylden farge, høyt skum.
Herlig weissbier-aroma, rikelig med kryddernellik, noe banan også, men ikke så mye som i en del andre øl av slaget.
Kryddernellik også i smaken, ølet er lett i kroppen, forfriskende og ikke for søtt. Svakt sitronpreg i avslutningen.
Dette er en Hefe-Weissbier / Hefe-Weizen som er meget trivelig å drikke - selvsagt helt suverent som sommerøl, men nydelig resten av året også!
 

Da tyskerne overgikk Tactical Nuclear Penguin i alkoholstyrke, svarte våre skotske venner i BrewDog kontant med Sink The Bismarck! Dette "ølet" er frysedestillert gjentatte ganger, helt opp til 41% alkohol, og selges følgelig som brennevin i 4 cl shots. Og tro meg, 4 cl er nok om gangen!
Dyp rødlig oransje til rav farge. Intet skum, ingen kullsyre.
Aroma av furuaktig og katteaktig (Oh, I'll kill that cat!) amerikansk humle, hint av fuselalkohol og røde bær.
Smaken er veldig søt, veldig bitter, og preget av alkoholen.
I ølverdenen forblir noe slikt som dette naturligvis en ren kurisositet. Men så kan du også si at du har smakt verdens sterkeste øl!
 

Da skotske BrewDog laget sin Tactical Nuclear Penguin, var dette verdens sterkeste "øl" (senere overgått av noen tyskere, samt av BrewDog selv med sin Sink the Bismarck). En alkoholstyrke på 32% oppnår man naturligvis ikke med vanlig gjæring alene. Ølet er frysedestillert, ved at det ble brakt til en iskremfabrikk og dypfrosset i 2 uker, hvoretter den væsken som fortsatt var flytende ble helt av. Det har vært lagret på brukte whiskyfat i mange måneder. I Norge må vi selge det som brennevin, i 4 cl shots.
Meget mørk rødbrun farge, nesten svart. Intet skum, ingen kullsyre.
Sterk aroma av fuselalkohol, eikete og røstete toner, hint av røyk.
Intens smak av røyk, tjære og salt. Moderat bitter avslutning.
For å være ærlig: Dette er noe du helst kjøper for kuriositetens skyld! (You can have them better, but you can´t pay more!)

Skotske BrewDog (i Fraserburgh, Aberdeenshire) brygget først en imperial stout, Tokyo, på 12% - så slo de til med en ny variant, Tokyo* (ja, med stjerne) på hele 18,2%. Og det er dette kanonølet med hetvinstyrke man nå kan nyte (langsomt!) på Cardinal. Tokyo* er tilsatt jasmin og tranebær, foruten vanvittige mengder malt og liberale mengder humle. Det er modnet på eikechips av toasted fransk eik (billigere og raskere enn å kjøpe inn eikefat). 
Kullsvart farge på ølet, flott brunt skum.
Sterk og deilig aroma av eik, melasse, røstet malt, søtet sterk kaffe, mørke tørkede frukter og alkohol.
Smaken er søt, maltpreget og røstet, toner av brent karamell og melasse, alkoholen kan merkes (skulle bare mangle, med den styrken!). Tydelig men likevel forholdsvis moderat humlebitterhet i avslutningen.
Joda, ølet er unektelig ganske langt ute på den søte siden, men det er definitivt verd å prøve. Nærmest et "must", vil vi påstå.
 

Om du føler deg som en helgen klokken 5 om morgenen, må du selv vurdere - men til det skotske ekstrembryggeriet BrewDog å være, er 5 a.m. Saint, en "iconoclastic amber ale" på skarve 5%, som en ren bagatell å regne.
Oransje til rav farge på ølet, moderat skum.
Intens og deilig aroma av amerikansk og newzealandsk humle (Simcoe, Chinook, Nelson Sauvin, Centennial), toner av fersken, aprikoser og tropiske frukter.
Smaken er ikke fullt så overveldende som aromaen, men likevel meget god. Toner av fersken, men likevel ganske tørr. Bra humle i avslutningen. Munnfølelsen er ganske lett - ihvertfall til å være et BrewDog-øl.  

Skotske BrewDog Paradox er en hel serie med imperial stouts, i utgangspunktet samme øl, men med ganske forskjellig karakter, ettersom de har vært lagret på eikefat som tidligere har inneholdt skotske whiskyer  med et vidt spekter av egenskaper. Isle of Arran-utgaven kommer altså fra eikefat som tidligere inneholdt whisky fra øya Arran.
Svart farge på ølet, flott brunt skum.
Moderat røstet og eiket nydelig aroma med sterke toner av vanilje og ferske boller, også hint av sjokolade, lakris og mørke tørkede frukter.
Smaken har et kraftig røstet preg med innslag av kaffe, også tydelige toner av torvrøyk / maltwhisky. Ja, der er dem som påstår at de kan kjenne Atlanterhavets innvirkning på smak og aroma også! Hint av engelsk lakris, noe maltsødme, meget bitter humle i avslutningen.
Et fantastisk bra øl!

Fra Birrificio Toccalmatto i Fidenza, Italia, kommer Rude Boy IPA, en velhumlet sådan, med engelsk humle (Challenger og Fuggles).
Kobberfarget øl, moderat kremig beige skum.
Aroma av engelsk humle, også toner av honning og bær.
Smaken har rikelig med humle, men også toner av bitter appelsinmarmelade, selv om sødmen er meget moderat. Meget tørr og "støvete" avslutning og ettersmak.
En god IPA, og til tross for navnet er det ikke påkrevet å være uforskammet når man bestiller den - det holder å spørre pent, så lenge lageret varer ...
 

Italiensk øl fra Toccalmatto, med fransk navn: Fumé betyr "røkt", og Sanglier betyr villsvin-råne. Det er altså en mørk ale med en betydelig mengde røkmalt det dreier seg om her, og der er gode sjanser for at ølet faller i smak både hos råner og purker.
Flott utseende: svart farge, høyt brunt skum.
Sterk røkt aroma, toner av røkt kjøtt og St. Hans-bål, også noen moderat røstede toner i bakgrunnen.
Smaken er overraskende mild, selvsagt med røkte toner, men på ingen måte ekstrem. Ganske tørr, meget moderat røstet innslag, beskjeden humle (Perle og Tradition). Et hint av syrlighet gjennom det hele.
Et lettdrikkelig og godt øl, kan nytes også innendørs i vår ellers røkfrie pub.
 

Fra Birrificio Italiano i Lurago Marinone kommer VùDù, en dunkelweizen (mørkt hveteøl), i en fri tolkning av den tyske stilen.
Mørk brun farge på ølet, disig. Moderat off-white skum.
Blomster og modne bær i aromaen, hint av kryddernellik også.
Fruktig og passe søt smak, toner av bananer og kryddernellik. Meget moderat humle.
Et godt øl, behagelig å drikke!

Fra Birrificio Italiano i i Lurago Marinone kommer BiBock, en heller bock (= lys bokkøl) i tysk stil. Ølet er ufiltrert og upasteurisert. Anbefalt serveringstemperatur er 8-10 grader C.
Dypgylden til rav farge på ølet, moderat hvitt skum.
Moderat aroma av "støvet" humle.
En del kullsyre i munnen. Smaken er nokså tørr, med bare et hint av karamell, og merkbar tysk humle fra Hallertau (Magnum og Hersbrücker) i avslutningen.
 

"Kopi" har ingenting med kopier å gjøre, men er malayisk/indonesisk for kaffe. Kopi Loewak er verdens dyreste kaffe, laget av kaffebønner som har passert gjennom tarmsystemet til et lite mårdyr. (Ja, kaffebønnene er behørig vasket etterpå!) Det er for øvrig samme kaffen som er benyttet i Mikkeller Beer Geek Brunch Weasel - og altså nå i denne imperial stout fra nederlandske De Molen.
De små flaskene vi har fått kommer fra en batch på 1416 flasker. For de bryggeteknisk interesserte kan opplyses at vørteren hadde en original gravity på 1098, mens ølet har en final gravity på 1028. Anbefalt serveringstemperatur er 10 grader C. Det er benyttet tsjekkisk humle i ølet: Premiant som bitterhumle, Saaz som aromahumle.
Svart (= meget mørk brun) farge på ølet, høyt og varig "fluffy" beige skum.
Sterk aroma av kaffe, hint av tørt tre.
Smaken har også sterke toner av kaffe, med en røstet og humlet bitterhet i avslutningen og ettersmaken. Ganske tørr, med bare en svak syrlighet.
Et godt øl, men det krever at du også liker kaffe!
 

Bryggeren Menno Olivier i nederlandske De Molen brygget Neander Ale første gang i 2003, og nå blir ølet relansert i ny utgave, i store flasker med vokset naturkork. Ølet er holdbart i 5 år, men kan godt drikkes allerede nå. Som navnet antyder skal nok Neander Ale framkalle neandertaleren i deg - for enkelte av oss faller dette helt naturlig, selv uten øl ...
Ølet kan (i mangel av noe bedre) klassifiseres som en strong ale. Flaskene vi har fått kommer fra en batch på bare 575 flasker. Humlen er tsjekkisk: Premiant som bitterhumle, med Saaz tilsatt mot slutten av kokingen. Humlemengden er meget rikelig, bitterheten er på hele 88,2 EBU. De bryggeriteknisk interesserte kan notere seg at vørteren hadde en original gravity på 1083, mens ølet har en final gravity på 1018.
Uklar brun farge på ølet, høyt kremfarget til beige skum.
Behagelig aroma av floral og fruktig humle, hint av harpiks og tre.
Smaken har en massiv humlebitterhet fra begynnelse til slutt, på en bakgrunn av moderat søt malt, med toner av karamell. Bitter ettersmak.
 

Fra Birrificio Italiano i Lurago Marinone kommer Amber Shock, som jeg trodde var en amber ale, men den er altså undergjæret, og blir klassifisert som en bock. Og til tross for navnet: noen sjokkartet opplevelse er dette ikke på noen måte, det dreier seg bare om en alminnelig god øl!
Amber Shock er ufiltrert og upasteurisert.
Rav farge, moderat skum.
Moderat aroma av bær, toffee og støv.
Smaken er rimelig maltpreget med noe sødme, toner av bær og kanskje noe toffee igjen, moderat humle i avslutningen, hint av harpiks og støv.
 

Fra Inderøy Gårdsbryggeri i Nord-Trøndelag kommer Kvitweiss, et hveteøl i tilnærmet tysk stil.
Blekgul farge på ølet, høyt hvitt skum.
Nokså sterk "parfymert" aroma, toner av modne bananer og kryddernellik.
Lett i kroppen, "crisp" munnfølelse (bør drikkes godt avkjølt). Smaken har toner av kryddernellik, med en "støvet" avslutning. Noen vil kanskje etterlyse et tydeligere nævær av malt, men dette er like fullt et forfriskende og lettdrikkelig øl!
 

Fra Trollbryggeriet i Liabygda på Indre Sunnmøre kommer Slogen Lys Ale - i likhet med de andre i serien er den oppkalt etter den lokale fjelltoppen Slogen. Stilmessig er dette en golden/blond ale, og den er nok et forsøk fra bryggeriet på å imøtekomme "de brede lag av folket".
Gylden farge på ølet, moderat hvitt skum.
Moderat aroma av pilsnermalt, hint av honning.
Myk og rimelig "nøytral" smak med en meget moderat maltsødme. "Støvet" engelsk humle i avslutningen.
Lettdrikkelig, det er ingen stor utfordring å få i seg en flaske av denne!
Reiser du til overnattingsstedet «Villa Norangdal» i Hellesylt, får du en flaske av denne for hver fjelltopp i Sunnmørsalpene du bestiger.... Ifølge deres Facebookside. Dette i lutter glede over at bryggeren er tippoldebarn av Anders Haugen som bygde stedet!
 

Fra Trollbryggeriet i Liabygda på Indre Sunnmøre kommer Slogen Brown Ale, i klassisk engelsk stil. I likhet med de andre i serien er den oppkalt etter den lokale fjelltoppen Slogen.
Vakker rubinrød til brun farge, moderat beige skum.
Moderat men god og tiltalende aroma av brun malt, hint av karamell.
Maltpreget og nøtteaktig smak med toner av karamell, god! Meget moderat "støvet" engelsk humle i avslutningen.
Et behagelig og lettdrikkelig øl som vi tror "alle" vil like!   
 

Nederlandske De Molen Rasputin har vi både på fat og flaske - den må ellers ikke forveksles med amerikanske North Coast Old Rasputin, som vi også har. Men i begge tilfeller dreier det seg om en imperial stout, oppkalt etter den samme russiske munken.
Svart (= meget mørk brun) farge på ølet, moderat lysebrunt skum.
Meget god aroma og smak med røstede toner, kaffe, mørk sjokolade og lakris - men også noen vinøse toner med hint av eik og mørke tørkede frukter.
Knallgode saker - et av de beste fatølene vi har hatt!
 

Å "fange tidsånden" skal visstnok være viktig for dem som ønsker å gjøre litterær suksess - vi andre kan nøye oss med å gå på Cardinal og drikke Zeitgeist fra det skotske bryggeriet BrewDog. Bryggeriet er mest kjent for sine ekstremøl, men Zeitgeist er et langt snillere og mer folkelig øl - en schwarzbier (mørk/svart lagerøl) i østtysk stil.
Svart farge, mørk brun i høylysene. Moderat beige skum.
Meget fin røstet aroma med toner av sjokolade og kaffe, hint av lakris.
Frisk munnfølelse med hint av fruktig syrlighet. Smaken er røstet med toner av kaffe, nokså tørr. Du møter en uttalt røstet og humlet bitterhet i avslutningen.
 

Navnet etterlater ingen ingen tvil - Hardcore IPA (nå i litt sterkere utgave med endret oppskrift) fra skotske BrewDog er en imperial IPA for de virkelig "hardcore" humlehodene.
Oransje farge på ølet, høyt til moderat off-white skum.
Meget god aroma av fruktig (hovedsaklig sitrusaktig) og furuaktig amerikansk humle. Også toner av krystallmalt eller karamellmalt.
Smaken har massevis av furuaktig humle gjennom det hele, med en betydelig bitterhet, på en nokså søt maltet bakgrunn. Hint av hankatt!
Nei, dette ølet er ikke "snilt og velbalansert", men hvem forventer det av en imperial IPA?
 

Riptide kommer fra det meget særpregede bryggeriet BrewDog ("man's best friend") i Skottland, hvor bryggerne gladelig bryter de fleste britiske tradisjoner, og ikke er redde for å lage nokså ekstreme øl - i så måte er de nok mer påvirket av den amerikanske håndverksbryggerirevolusjonen. Alle ølene er imidlertid ikke like ekstreme, mange faller i smak hos et så bredt publikum at bryggeriet har problemer med å produsere nok. Bryggerne er ellers kjent for sær og ofte "politisk ukorrekt" humor i sine kommentarer om ølene. I ett tilfelle ble de angrepet av "humorpolitiet" i pressen for å ha kommet med en angivelig diskriminerende kommentar om lesbiske. Straks leverte de en pressemelding der de fortørnet avviste at de hadde noe som helst mot lesbiske: "Hjemme har vi faktisk en video med BARE lesbiske medvirkende!"
Nåvel, Riptide (eller Rip Tide) er en imperial stout (eller "twisted merciless stout", som de kaller den).
Mørk rubinrød farge, nesten helt svart. Et lite lysebrunt skum, lavt kullsyrenivå.
God aroma av røstet malt, sukret kaffe, sjokolade og mørke tørkede frukter.
Smaken er forholdsvis søt og fyldig med et distinkt røstet preg, toner av kaffe, mørk sjokolade og lakris.
Vi anbefaler bryggeriets serveringsforslag: "Helles i et glass og nytes med et anstrøk av aristokratisk nonchalanse."
 

Danskene får en 7,1% versjon av dette ølet, vi i Norge må nøye oss med 4,5%. Jacobsen Saaz Blonde har sin opprinnelse hos Carlsberg-eide Husbryggeriet Jacobsen, som holder til i Carlsbergs historiske og fredete bryggerilokaler i Valby i København. Som navnet sier er den brygget med tsjekkisk Saaz-humle, og ligger stilmessig nærmest en "belgisk" blonde ale.
Krystallklar blekgul farge, digert hvitt skum. Behagelig aroma av fruktig og moderat krydderaktig belgisk overgjær, Saaz-humlen bidrar også med noen toner av nyslått gress. Myk munnfølelse. Smaken har også en moderat fruktighet og et finstilt og mildt krydret preg, moderat Saaz-humle i avslutningen. Forfriskende og høyst lettdrikkelig!
 

Fra Anderson Valley Brewing Company i Boonville, California, kommer Hop Ottin' IPA, i den amerikanske humle-aksentuerte stilen som etterhvert begynner å bli velkjent for de mange "humlehodene" som frekventerer Cardinal.
Dypgylden farge på ølet, med et flott off-white skum.
Aromaen har rikelig med fruktig amerikansk humle, toner av frisk appelsinmarmelade og grapefrukt.
Smaken er et massivt humleangrep fra starten til avslutningen, med en tilbakeholdt maltsødme i bakgrunnen. Preg av furunål. Meget bitter og langvarig ettersmak.
 

På 1800 tallet hadde Dortmund en blomstrende kull- og stålindustri. Alle de lokale bryggeriene produserte et fyldig, maltpreget undergjæret øl som hadde som formål å være en real tørsteslukker for byens mange tungarbeidere. Ølet fra Dortmund var noe mørkere og mindre humlet enn det vi kan kalle en typisk «pilsner». Dortmund ble snart en av de førende bryggeribyene i Tyskland, og også utenfor selve regionen der man produserte dette ølet, ble det svært populært. Det varte ikke lenge før det ble eksportert, og til og med så langt som til Japan. Øltypen kom til å bli kallt Export eller Dortmunder Export. Dortmunder Actien-Brauerei (DAB) ble grunnlagt i 1868, og var et av de bryggeriene som produserte dette ølet som det opprinnelig var, og de er fremdeles den ledende produsenten av denne øltypen. DAB ble etter at forbudet mot import av øl ble opphevet i 1991 et av de første og mest omsatte merkene i Norge og på Cardinal, men har siden forsvunnet fra det norske markedet. DAB original er en lys lager med fin struktur, en aroma som dufter av nyslått høy, og en langvarig humlebitterhet. 4,8% Vol.

Aass Bock kommer i Stavanger området kun på de klassiske «bjørnungene» med dagens kanskje mest klassiske etikett. Her har ikke designavdelingen fått mye alburom de seneste tiårene, og godt er det. Ølet blir fremstilt etter den proteksjonistiske «renhetsloven» som slett ikke har noe med renhet å gjøre, men ølet er således «rent i formen» og det benyttes kun maltet korn fra de nordiske land. Bryggeriet benytter seg videre av de klassiske Sazer og Hallertau humlesortene til dette ølet som brygges ved noe høyere temperatur enn annet undergjæret øl, for så å bli lagret i tre måneder før det blir tappet. Aass bock er et av sterkeste norske lagerølene, og gir en mild og fløteaktig følelse som sitter elegant i munnen. Et av de beste bokkølene en kan få utenfor Tyskland. 5,9 % Vol

Dos Equis betyr to kryss, og to kryss preger etiketten. Ølet brygges i to varianter, hvorav Wienertypen er den minst populære, og var den som ble importert til Norge for ikke så mange år siden. Jeg har i det siste ikke sett denne tilgjengelig, hverken hos våre grossister eller andre steder. Den lysere «pilsnertypen» som er storselgeren i hjemmemarkedet har gjort bryggeriet til Mexicos største bryggeri. Cerecceria Cuauhtémoc i Monterrey ble grunnlagt i 1890 av spanjolene Isaac Herón og José Calderón, og deres første øl het Carta Blanca, et sprudlende øl med naturkork.
Dos Equis er fyldig, mørkt ravfarget med en søt, fruktig maltsmak med sjokoladeaktige overtoner. 4,8 % Vol.

Igjen et øl som nå er ute av det norske markedet, etter å ha vært et av de dominerende importølene en periode sent på nittitallet. Anheuser-Bush lanserte dette ølet i 1986, samme året Cardinal åpnet, som et fatøl for kjennere, et premiumøl som alternativ til bryggeriets øvrige masseproduserte og temmelig gjennomsnitlige øl, bla. Budweiser. Og akkurat som Bud er Michelob oppkalt etter en gammel berømt böhmisk bryggeriby som i dag ligger i Tsjekkia. Bryggeriet ligger i St.Louis, Missouri, USA. Bryggeriet har lagt seg i selen designmessig med dette ølet, med en helt egen flaskeform med en skikkelig ølmage, og bred flasketut med skrukork.
Ved å bruke en større andel malt av torads byggkorn og importert humle, blir ølet fyldigere og mer komplekst i smaken. Det har en lett, søt maltaroma, og dette går igjen i smakens milde, kornaktige sødme balansert med syrlig humle med relativt lav bitterhet. Frisk avslutning. 5% Vol.

Rolling Rock var et av pioner-importølene i Norge, og en periode var dette ølet å finne på de fleste utesteder i stavanger. Blandt annet på Underground var dette en av våre storselgere.
Latrobe Brewing Company ble grunnlagt i 1893 i den lille byen Latrobe ved foten av Allegheny Mountains i Pnesylvania. Det første ølet var lagerøl avtysk type. Bryggeriet ble som så mange andre stengt under forbudstiden i flere år, men ble etterpå kjøpt av fem Tito brødre. Disse utviklet et nytt konsept der de forsøkte å møte den nye trenden blandt øldrikkerne, og slik oppstod Rolling Rock, oppkallt etter den fossen som renner gjennom et grusområde i nærheten, og forsyner bryggeriet med vann.
Ølet har en humlepreget aroma, mens smaken er mest preget av maltsødme. Friskt øl på 4,6% vol.

Moosehead bryggeriet ligger i Saint John, New Brunnswick, og fører sine røtter tilbake til 1867 da det ble startet av Susannah og John James Dunn Oland. Moosehead Lager blir brygget på en blanding av kanadisk kornmalt, to humlesorter for å balansere aroma og bitterhet samt friskt vann fra den nærliggende innsjøen Spruce Lake. Ølet lagres i 28 dager før tapping. Det er en myk pilsnertype med en typisk ren smak, og god balanse mellom maltsødme og humlebitterhet. Moosehead var ett av de første utenlandske ølene på det norske markedet, men er nå borte. 5% vol

Dette ølet ble lansert i 1993, og var da verdens første «Ice», som er betegnelsen på en fryseprosess påtenkt av Belsebub, der en forsøker å fjerne så mye smak og aroma fra ølet som mulig, samtidig som alkoholprosenten øker. En får således det perfekte russeølet. For de som ikke liker øl i noen form, og er midlertidig lei av rødbrus, kan dette sikkert være et greit avbrekk. Vi hadde inne en kasse av dette «ølet» sent på 90 tallet til et godt stykke ut i neste årtusen, så drøyt var det jo. Se i nåde til dem.

Anderson Valley Brewing Company holder til i Boonville, California. Deres Boont ESB minner mer om en kraftig humlet IPA enn hva man vanligvis tenker på som en ESB.
Disig gylden farge, høyt hvitt skum.
Moderat men behagelig aroma av fruktig amerikansk humle.
Smaken har først en tydelig maltsødme, som umiddelbart etterfølges av et mektig humlepreg. Overveldende bitter avslutning og ettersmak med toner av grapefrukt og harpiks, til og med hint av malurt. Du skal være rimelig glad i humlebitterhet for å kjøpe dette ølet!
 

Schneider Aventinus er en tysk weizenbock (hvetebock), og er internasjonalt anerkjent som et av verdens aller beste øl. Schneider-bryggeriet i Kelheim har all grunn til å være stolte av dette produktet, hvilket de også er!
Uklar mørk brun til rubinrød farge på ølet, med et høyt og varig skum.
Paradisisk aroma med preg av kryddernellik og andre udefinerbare krydderier, tørkede frukter (fiken og rosiner), eik og sandeltre. Innslag også av sjokolade og banan.
Smaken har også preg av eik og kryddernellik, med hint av brent karamell. Alkoholen er til stede, men ikke i overveldende grad. Relativt tørr ettersmak. Aventinus er kompleks og spennende, men har samtidig noe av det svakere hveteølets lette karakter, og blir dermed "farlig lettdrikkelig". Dette ølet er bare skikkelig vellaget!
Vi tviler sterkt på om du noensinne kommer til å smake et hveteøl (uansett type og styrke) som er bedre enn dette! Nam nam!